Yttersia

Her er noen ord om noen av plassene på yttersia av Ersfjordbotn. Malangsværan var det gamle navnet på værene fra Kjølva og nordover, med Øyan og Nordøyan. Nordøyan var Håja, Bjørnøya, Røssholmen og Auvær. Tidligere Nordøyan skolekrets omfatta i si tid Håja, Hersøya, Røssholmen, Sessøya, Skamtinden, Rekvika, Madsenga og Bjørnøya/Gammelgård. Havgrunnen, seinere kalt Malangsgrunnen, Svensgrunnen og Fugløybanken er kjente fiskefelter. Både Røssholmdjupta, havet utanfor skjærene, og Vengsøyfjorden er viktige innseilinger fra havet.

Sandholmen

Navnet Sandholmen har stedet fått av holmen på vestsida av bukta. Holmen er landfast ved fjæra sjø. Sandholmen tilhørte fra gammelt av gården Krokskaret, til daglig kalt Skaret. Gården begynte ved Bremneset og gikk inn mot Ersfjordgården på sørsida av Ersfjorden. Sandholmen ble den plassen på sørsida av fjorden som fikk flest innbyggere. Sandholmen er kjent for bra havneforhold. Når båtene ble større og ikke lengre kunne trekkes på land, ble Sandholmen brukt som opplagshamn når båtene ikke var i drift.

På Sandholmen har det bodd folk i flere hundre år. Det finnes ikke mye skrevet om det, men man regner med at det har bodd folk der fra begynnelsen av 1600-tallet. Det finnes synlige tufter etter gammel bosetting, spesielt på yttersida av husene som i dag står der. En tid var det mange gårder rundt omkring Sandholmen. I 1875 bodde det 15-20 personer der og i 1900 var det 6 personer som bodde der.

Det har også bodd folk i Spirevika, som ligger noen hundre meter lengre inn i fjorden. I 1900 bodde det 7 personer i Spirevika. Men etter at det i april 1906 gikk et ras der, hvor 3 barn omkom, flyttet resten av familien til Sandholmen. Rundt 1910 var det 2 gårder i bukta ute ved Sandholmen. På den ene bodde den familien som kom fra Spirevika, Anna og Johan Rasmussen med 8 barn, og på den andre gården bodde Nikolai og Jensine Hansen med sine pleiebarn Harald Hansen og Esly Lindberg.

Husene de bodde i da, finnes ikke i dag. Det gamle huset som i dag (2010) står ute ved Sandholmen var bygd i 1931. Fjøsen som står der i dag er bygd seinere. Tidligere var det et fjøs med torvtak. I torva samlet det seg en slags dyr. De var store, svarte og hadde en masse føtter, men ikke vinger. Det var masser av dem. Når de melket i fjøset, datt de ofte ned i melkespannet. Det var spesielt når det var kaldt at de trakk inn i fjøset. Det var også en god del av dem i torvtaket til bolighuset, så de kom inn der også. Det var ikke spesielt trivelig å se de krype omkring på veggene inne i stua.

Barna som bodde på Sandholmen gikk først på skole på Skamtind. Seinere, i slutten på 1800-tallet, gikk de på skole i Ersfjordbotn. Først i huset til Lorents Tode og seinere på skolen i Ersfjordbotn. De gikk på skolen i ca. 3 uker, så hadde de fri i 5-6 uker. Den tiden de hadde fri fikk de visse oppgaver som de skulle ha gjort når de kom tilbake til skolen igjen. Etter andre verdenskrig, ble barna fra Sandholmen flyttet til Rekvik skole.

På gårdene på Sandholmen var det en masse de måtte arbeide med så det var ikke mye tid til andre aktiviteter. De hadde kyr, sauer, og seinere geiter på de 2 gårdene. Geitene var det mye arbeid med. De var ute på dagene og måtte hentes inn for melking på kvelden. Ofte måtte de gå veldig langt for å hente dem. I blant ble det også sendt levende dyr til slakt i Tromsø.

En gang i begynnelsen av 1900-tallet, mistet de alle sauene de hadde. Det var på gården til Nikolai Hansen. Det var 13-14 sauer som hadde gått opp på et av fjellene ute ved Sandholmen og kom seg ikke derfra. Det ble skodde og veldig vanskelig for folket på gården å finne dem. Først etter 14 dager fant de dem. Da var noen allerede ihjelsultet, men de som var i livet fikk mat som de hadde tatt med seg. Så ble det skodde igjen, og de kom seg ikke opp til dyrene. Når de kom seg opp noen dager seinere, var alle dyrene døde. De hadde spist så mye at de døde. De hadde ikke tålt all mat etter at de hadde gått så lenge uten å spise.

Når barna begynte å bli voksne måtte de bli med på havet for å hjelpe til med fiske. De leverte fisken i Ersfjordbotn. Det var et bra stykke å ro. Påhengsmotor fikk de ikke før lenge etter andre verdenskrig. Den tida som var mest rolig var mørketida. Det var ikke så mye man kunne gjøre når det var mørkt stort sett hele døgnet. Det var jo ikke bare å slå på en lysbryter i den tida. Lys måtte de selv støpe av sautalg.

I fiskesesongen var det ofte at de som drev fiske utenfor Sandholmen fikk ligge natten over hos de familiene som bodde der. Da var det trangt og de måtte sove på gulvet. Når de sto opp om morgenen, kunne det være vanskelig å komme seg frem på grunn av alle som låg der.

Når så krigen kom var det veldig mye evakuerte folk som kom til Sandholmen. De bodde i buene, som stod tomme, for det ble ikke drevet fiske da. Noen hadde dyr med seg som de fikk lov å ha i fjøset hos de som bodde der. De som kom var fra Skibotn og fra Repvåg i Finnmark og bodde der i et par år. De evakuerte har fortalt at de bodde tett men ”de hadde ikke nokka nø”. Fisk fikk de så mye som de trengte.

Lokalbåten stoppet av og til på Sandholmen. Det var når den hadde varer til fiske-bruket el. at den skulle hente varer på bruket. Båten ble også brukt for å sende okser og kyr til byen når de skulle slaktes.

Av og til måtte de inn til butikken i Ersfjordbotn for å handle. De hadde ofte med seg tørrfisk som de solgte på fiskebruket. Om de måtte helt inn til Tromsø for de iblant med båt ut Ersfjorden og inn Kaldfjorden og deretter lå de natten over hos noen kjente, for senere å fortsette reisen over eidet og mot byen neste dag.

Telefonen ble bygd ut på sørsida av fjorden til Sandholmen i 1954-55. Herfra ble det lagt sjøkabel over til Myrneset og videre til Skamtind. Etter andre verdenskrig, begynte fraflyttinga fra yttersia. På Sandholmen var det Alvin Pedersen og Esly Lindberg som holdt ut lengst. Da Alvin døde 1989, flyttet Esly inn til Ersfjordbotn, men hun reiste ut og bodde på Sandholmen mange somrer etter det. Hun brukte også ha med seg noen sauer på somrene.

Myrnes

Andreas Hansen og hans kone Kristine, kjøpte gården av Lars Johnsen, Skamtind. De flyttet til Myrnes omkring 1890. De fikk flere barn. Det har bodd folk tidligere på Myrnes, men bare for korte perioder. Etter at fam. Hansen flyttet dit, kom det snart flere familier til Myrnes. Når Andreas skulle bygge huset, var han først på Sandholmen og spurte Hans Rasmussen hvor han mente det var tryggest å bygge hus på Myrnes. Det går jo ofte både snø og steinskred på nordsiden av Ersfjorden. Hans mente han kunne bygge huset på stranda utom Haugen, for i fjellet ovenfor fauk alltid snøen bort.

Andreas Hansen var en meget benyttet bygningsmann ute i distriktet. Han var også halskar. Den som var halskar måtte være hovedsmannen si høgre hand og seie fra om brott og urent hav m.m. Når han ikke var borte på bygging, var han heime på gården og arbeidet. Jorda består mest av stein og myr. Så det var mye arbeid med å ta opp grøft og bryte opp stein av marka. Steinen ble murt opp som et gjerde rundt hele innmarka. De hadde også sauer. Det var risikabelt ettersom sauene ofte gikk seg fast i det bratte fjellet. Da måtte de hentes, og det var mange ganger med livet som innsats at de måtte bære ned lammene på ryggen. Familien ble større, og det ble bygd et nytt hus.

28 april 1915 var det en forferdelig storm som ødela mye av husene. Når så husene skulle bygges opp igjen, ble de gjort større, og i stedet for torv på taket, ble det nå benyttet stein. Familien vokste og det var blitt mange dyr i fjøsen. De brukte ikke selv all utmarka så andre folk fra Ersfjorden fikk komme å høste. Dette var en slitsom jobb. Det skulle slås, rakes, stappes i høynøter, trilles til fjære og fraktes hjem med båt. Der skulle det losses, bæres til hesjene, pakkes ut, kjemmes og hesjes. Ellers var det som på alle andre plasser rundt omkring mye jobbing med torving, veding, vannbæring, dyrehold, klesvask m.m. De hadde som regel 6 nautkrettur og minst 20 sauer og geiter.

Ungene gikk på skole i Ersfjordbotn. Når de da hadde skole, bodde de i flere uker hos venner og kjente av familien i Ersfjordbotn. Det var over en times roing fra Myrneset til Ersfjordbotn, noe som kunne være svært så kaldt på vinteren. I en periode gikk barna også på skole i Rekvik. Myrnes ligger jo midt i Ersfjorden, så det var ofte det kom folk på besøk. De som lå ute på fjorden å fiska, kunne stikke innom for å varme seg litt og få seg litt mat og kaffe. Når folk fra øyene og Rekvik skulle på bytur, var Myrneset en fin plass å stoppe på for å kvile seg litt.

Folket på Myrnes hadde god kontakt med de som bodde på Sandholmen, Sletta, Krokskaret og ikke minst Skamtind. Var det slik at kyrne på Myrnes var fri for melk, kunne de få låne av noen av de andre. På sommeren gikk det bra å gå fra Myrnes til Skamtind. Man hjalp jo også hverandre når det f. eks. gjaldt post. Hvis folkene på Myrnes var i Rekvik for å hente posten, tok de jo også selvfølgelig med posten til Skamtind. Guttene på Skamtind kom også ofte med post til Myrneset.

Andreas Hansen omkom under føring av brensel inne ved stranden i 1936. Han skulle bare hente litt ved som han hadde hogd tidligere på vinteren. Når han ble så lenge, måtte de fare å se etter han. Da låg han død ved siden av båten. De vet ikke hva som hadde skjedd, men han hadde ikke noen synlige merker på kroppen så sannsynligvis hadde han fått et illebefinnende.

Under krigen var tyskerne også her og lette etter radioer og sendere. Sist i 1950-årene fikk de telefon på Myrneset. Myrnes ble fraflyttet i 1969 da Lorentz Hansen med familie flyttet til Ersfjordbotn. Plassen brukes fortsatt på sommeren, spesielt i laksesesongen. Det er fine laksesett etter Myrneslandet.

Krokskar

Navnet Krokskar kommer sannsynligvis fra ”Kråkskar” av fuglenavnet kråke. Viser til et fjellskar over til Nordfjordbotn i Kattfjord. Gården omfattet hele Ersfjordens sørside, fra Bremneset til Ersfjordgårdene. Det har bodd folk på mange plasser på sørsiden av Ersfjorden, f.eks Bremnesegården (Maritheimen), Skaret, Sandholmen, Hesjeneset, Spirevika og Fiskenesvika. Fra 1620-tallet kan man se at det har bodd folk her. Så har det bodd folk her fra og til. Blant annet bodde det på midten av 1700-tallet, en mann som hette Mikkel. Han ble rett å slett kalt for ”Skar-Mikkel”. Han var overhendig plaga av dauinger, så han måtte ha ei øks til verge for seg i senga om nettene. Når så de plagsomme usynlige ble for nærgående, la Mikkel seg på en annen plass idet han sa ”Annam min nepsen; dokker skal ikkje finne meg her ei anna natt.”

Et sagn forteller at langt tilbake i tida bodde det en kvinne på Krokskar som var kyndig i magi. De kalte henne ”Skar-Anna”. Hun såg seg lei av at sei-stimene ikke stoppet opp utfor Sandholmen, men trakk innover i fjorden til Ersfjordbotn hvor folk gjorde storfangst. Da manet hun frem en ånd som sto imot sei-stimene, så de ikke kom innfor Sandholmen. Nå ble det folkene på Sandholmen og Krokskar som fikk storfangst, mens folkene inne i Ersfjordbotn måtte langt ut i fjorden for å få fisk.

I 1900 bodde det 2 familier i Krokskar.

Skamtind

Navnet Skamtind viser til fjellet bak gården og kommer av det gamle norske ordet "skamr". Det viser til at tinden er lavere enn de omliggende fjell. Til gjengjeld er jo Skamtinden uvanlig bratt. Gården Skamtind var nemnt allerede i 1614. Det er vanskelig å vite når noen bodde der første gang men det var nok sannsynligvis på 1600-tallet. Eiendommen strakte seg tidligere langt innover fjorden til Revberget. Senere ble en del av eiendommen solgt til Andreas Hansen, som etablerte seg med sin familie på Myrnes.

Fra begynnelse av 1600-tallet bodde det folk på Skamtind fra og til. Rundt 1700 var det ikke noen som bodde der. Det var nedgangstider da. Det var flere plasser på yttersia som lå øde da, bl.a. Rekvik og Hersøy. Senere på 1700–tallet bodde det igjen folk her. Rundt 1800 lå gården sannsynligvis øde noen år igjen, men fra 1820 veit man at det var folk på gården igjen. Rundt 1875 bodde det 3 familier og 16 personer her. Alle disse flyttet senere fra Skamtind. Kristen Adriansen solgte eiendommen til Lars Johnsen og hans kone Lorentine. Lars var av russisk ætt, men født i Balsfjorden. Han flyttet så til Skulsfjord der han ble oppfostret. Senere kjøpte han altså Skamtindgården. Lars Johnsen er farfar til Rolf og Johan Larsen, ”Skamtindgutan”. I 1900 bodde det 6 personer på Skamtind. Senere overtok sønnen Albert gården. Albert omkom i 1942 under henting av ved. Albert var altså far til ”Skamtind-gutan” som senere overtok gården. Gården ble under mange år brukt som hytte av Rolf og Johan. Etter at Rolf døde ble gården solgt.

Bremneset (Maritheimen)

I gamle dager sa man at man skulle til Bremneset, men Bremneset er selve odden lengst ut i fjorden og plassen hvor det bodde folk heter Maritheimen. Maritheimen har antakelig fått navn etter en tidligere bosatt kvinne på stedet, som man ikke kjenner til. I 1814 var plassen bebodd av en mann, Nils Sørensen. I 1860-årene kom Leonhard Jensen med familie. De flyttet seinere til Madseng.

I 1875 bodde det 7 personer på Maritheimen. Leonard Jensens datter med familie bodde der på slutten av 1800-tallet. De flyttet senere til Tromsø og deretter har ingen bodd der. Plassen bruktes også til laksesett, (se egen sak).

På Fiskeneset, som ligger litt innafor Maritheimen, bodde det en gang på 1800-tallet en familie. Dette er en værhard plass som det er vanskelig å forstå at det har bodd folk på. Det var far, mor og en datter på 8-10 år. En gang var far borte på fiske ute ved Røssholmen da moren ble syk. Det gikk noen dager og moren ble bare sykere og sykere. Til slutt døde hun. Den lille jente ble alene med sin døde mor. Etter ytterligere noen dager, kom far hjem. Da besluttet han at de skulle flytte fra plassen.

Rekvik

Gårdsnavnet kommer vel av uttrykket ”rak” i sjøen dvs. vrakgods som driver i land. Madseng var en del av Rekvik i gamle dager. Derfor er det litt vanskelig å se hvem som bodde i Rekvik og hvem som bodde på Madseng. Men det ser ut som om begge plassene har vært bebodd langt tilbake i tid.

Rekvik ble først nevnt i 1614. Det har sannsynligvis bodd folk i Rekvik fra begyn-nelsen av 1600-tallet. Så har det bodd folk fra og til som på de fleste andre plasser. I 1680, 1702 og 1723 lå gården øde. Av de som bodde der kan nevnes Andreas Einarsen (1793-1866) og hans barn Einar Andreassen og hans barnbarn Edvard Gerhard Einarsen. De var alle kjempekarer med usedvanlige krefter. Det fortelles at Einar Andreassen flere ganger reddet båter fra å gå ned med hjelp av sin styrke. Edvard ble kalt ”Bamsen” fordi han var så sterk.

I slutten av 1800-tallet begynte lokalbåten (Dampen) å anløpe Rekvik. Lokalbåten var svært viktig for bygda. Med den kom brev, aviser, varer til butikken og annet gods. I en lang periode hadde den anløp 2 ganger i uka. Ekspedisjonsbåtene, altså de båtene som fraktet varene fra ”lokalen” og inn til kai, var store nordlandsbåter som var litt ombygd, særlig innvendig, og forsterket med bord over spantene. Rundt 1910 var det 5 hus i Rekvik. I tillegg til hovedhusene, har det nok vært en del småhus og buer der.


Bjarnhild Marie Vevik, tidligere Rekvik, forteller :

"I gamle dager var det omgangsskole her. Rekvik hørte til Nordøya krets som besto av Håja, Røssholmen, Sessøy og senere Rekvik. Folkeskoleundervisningen før 1916 foregikk i private hus på disse stedene i 2 til 3 uker ad gangen. I min bestefar Oluf N. Olsens heim i Rekvik foregikk det slik omgangsskoleundervisning. Man skiftet på omgang av skoleperioden, til forskjellige hus, for å gi husvære til lærer og elever inntil skolen ble bygget. Da ble det slutt med omgangsskole.

Skolehuset i Rekvik ble ferdig i 1916 og første lærer var Kristoffer Olai Larsen fra Ersfjorden. Han var lærer både i Ersfjorden og i Rekvik. Skoleundervisningen var to-delt, en småskole i 2-3 uker og så en storskole like lenge omtrent. Larsen skolte i Rekvik fra 1916 -1919. Han var gift med Anna Larsen.

En litt artig historie er at det var mange av elevene ved Rekvik skole som giftet seg med hverandre. Minst 12 par! Rekvik skole ble nedlagt for undervisning året 1975. Ganske underlig samme år som det ble bygd kjørevei til bygda.”


I gamle dager var det ikke butikk i Rekvik, men et lite lager dagligvarer som ho Temine Olsen solgte for butikken i Tromvik. Til Rekvik kom barn fra alle øyene på yttersia for å gå på skole. Når f.eks ungene på Håja skulle på skolen, måtte de starte kl.3 om natten fra Håja. I åpen robåt ble de fraktet til Gammelgård. Derfra reiste de videre med lokalbåten kl. 6 om morgenen til Rekvika. Det var ikke kai i Rekvik så de måtte ros i land i en stor nordlandsbåt. Dette var en tøff tur for de små ungene, spesielt midtvinters.

I forbindelse med dette kan nevnes litt om en av de som levde i bygda på den tiden. Hun hette Hansine Eriksen. Hun hadde vart gift 2 ganger men blitt enke. Hun bodde i et lite kammers og hadde kun noen få sauer å leve av. Men så når skolen startet og det var en masse barn fra yttersia som måtte ha en plass å bo, åpnet Hansine sitt lille hjem for dem. Dette fikk hun en liten erstatning for av kommunen. Ettersom hun hadde nokså mange barn boende hos seg, ble det noen kroner. Dette gjorde at hun klarte seg økonomisk. Hansine var også et sosialt midtpunkt i bygda. Lærer Bø var ofte der på besøk. Det var mange som røkte på den tiden. Både Hansine og lærer Bø røkte pipe. Når de drakk kaffe og røkte, lå det en tykk røyksky i rommet. Hansine ble også kalt ”tobakk-Hansine”. Det var mange som besøkte Hansine, både gammel og ung. Hun hadde nesten bestandig formkake til kaffen. Det skjedde ofte at når noen hadde vært på havet og fått fisk, så gikk de til nærmeste nabo med en tallerken fisk. Til Hansine gikk de ofte med fisk.

I 1922 startet den første butikken i bygda. Etter krigen kom det en større butikk. Rekvik ble en stor plass. Her var det på det meste fiskebruk og faktisk 2 butikker. Det bodde nok 70-80 personer i Rekvik på 1920-tallet.

På 1920-tallet var det noen som fikk seg grammofon. Det var vanlig med folkeviseleik i Rekvik. Grunnen til det var at en av jentene i bygda, ho Magna, som gikk på ungdomsskole, hadde fått lært en masse folkeviseleiker som hun lærte de andre ungdommene i bygda. Det var også en dame som het Helmine som ofte kom til bygda med grammofon og plater. Hun lærte ungdommene å danse. Hvis hun syntes det ble for lenge mellom hver gang, gikk hun selv og hentet ungdommene til dans.

Rekvik fikk telefon i 1929. Det var også post i bygda. En gang på 1930-tallet var det en reisesekretær som viste smalfilm i Rekvik. Reisesekretæren ble kalt ”Blåkors-Larsen”. Det var første gang det ble vist film i Rekvik. Han hadde med seg et akkumulatorbat-teri som han brukte som strømkilde.

Under krigen var tyskerne her på leting etter radioer, sendere og våpen slik som de gjorde på alle plasser rundt omkring. Alle radioer var innlevert med unntak av et par som var skjult i ei steinmur. Stedet har etter dette blitt kalt ”radioholla”. De som innleverte radioene, fikk dem tilbake etter krigen, men i ødelagt stand og uten erstat-ning. Rundt 1940 var det 7 våningshus i Rekvik.

I Rekvik var det mange evakuerte fra Nordreisa under krigen. Under krigsåren var det en gjeng gutter som var glade i å spille og synge. De fikk en ìde om å lage en underholdningsfest med sang og musikk. Så gjorde de, og hadde mye moro under øvelser og generalprøve. Nordreisaværingene på skolen likte å komme og høre. De holdt til i et hus som var under oppføring. På nyttårsaften når det skulle være fest, ble det fullt hus. Det var laget 15-20 nummer og det ble stor jubel i salen. Til slutt var det noen i salen som ønsket at de skulle avslutte med nasjonal-sangen, og det ble gjort. Sommeren 1945 ble ungdommene bedt om å stå for underholdningen når det var fiskarlagsfest i Rekvik. Det gjorde de, og det ble veldig oppskattet.

Innlagt vann eller manuell vannpumpe kom ikke til Rekvik før etter krigsårene i 1945-46. Rekvik var kjent for sitt gode uerfiske. Dessverre ble det ikke skikkelig pris på ueren før etter andre verdenskrigen.


Bjarnhild Vevik forteller :

"Min far, Martin Olsen og hans bror Jenberg Olsen, startet fiskemottak i krigsårene 1940-45. Firmaet hette Brødrene Olsen A/S, Rekvik. Det var bl.a. 2 menn fra Ersfjordbotn som fisket og leverte fast fiskefangst til bedriften . Det var Karl Johansen (Karl Spirvik) og Håkon Larsen.”

I 1948 stiftet bygdefolket Rekvik kraftlag. De søkte om statsstøtte til å bygge vannkraftverk i bygda. Å bli selvforsynt med strøm i Rekvika ble omtalt som en sjelden bragd. Det var da 8 bolighus med 55 barn og voksne. Kraftverket hadde en driftsspenning på 150 volt. Dette skapte visse problemer ved innkjøp av utstyr. Når lysene ble skrudd på i 1953 ble det stor fest på skolen. I 1975 ble skolen lagt ned."


Her er en fortelling av Bjarnhild Marie Vevik :

"I min oppvekst ute i Rekvika brukte man ofte å reise mellom bygdene i båt. Unntaket var å gå over fjellet til fots fra Rekvik til Tromvik tur/retur. I eldre dager ble det å bruke føttene eneste kommunikasjonsmiddel. I sær når uvær gjorde det umulig å sette båt på havet ute i Rekvika.

Vi sa den gang at vi skulle fare til Ersfjorden og ta bussen til byen. Dette var når veikommunikasjonen nådde fram dit. Vi sa aldri Ersfjordbotn. Da var det å stå opp klokka 0400 og være klar til å dra i motorbåt (med eller uten båthus) i all slags vær. Var det uvær, dro man selvsagt ikke. Turen tok et par timer og bussen gikk kl 0700 fra Ersfjordbotn.

Jeg minnes en sommer min mor og jeg var på bytur. Heimturen gikk med melkebåten "Trafikk" som anløpte Eidkjosen, der hvor Eide Bygg i dag holder til. Så kom vi oss over Kaldfjordeidet til Kaldfjord hvor en skyssbåt ventet på oss. Det var en åpen snekke som førte oss ut Kaldfjorden, sørover Vengsøyfjorden og heim til Rekvik. Det tok lang tid for en liten jente med heimlengsel, men var uten problemer på en fin sommerdag.

Ellers husker jeg veldig godt da jeg fikk min første kåpe sydd hos sydame i Ersfjordbotn. Det var hos Mathilde Johansen. Hun tok imot søm etter siste verdenskrig. Min mor sydde selv alle klesplagg, men denne sommeren var symaskinen til reparasjon. Arbeidet ble nok avtalt og bestilt pr. telefon. Vi måtte selvsagt i båt for å levere stoffet som skulle bli en kåpe til meg. Stoffet var noen få meter i fiskebensmønster. Mathilde tok de nødvendige mål hun trengte for kåpe-sømmen, deretter kunne vi dra til Rekvik igjen. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg trengte å prøve kåpa en eneste gang før den var fiks ferdig med påsydde knapper og spenne i beltet. Jeg var 12 år og ble veldig begeistret for både kåpa og sydamen.”

Sessøya

Gårdsnavnet har nok komme av fuglenavnet sæding (en gråmåseart). Allerede i 1567 hadde øya 4 oppsittere som bodde i gammer. I 1770 er det en tømret stue her. Så har det bodd folk der stort sett hele tiden frem til i dag. Her var det også en god del hus men ikke fiskemottak. De leverte sikkert fisken i Rekvik el. på noen av de andre fiskebrukene. Sessøyfolket hadde ord på seg for å være ”bibelsprengt”.

Det finnes en historie fra Sessøya hvor det fortelles at en jente hadde spent til et bein som låg nede i flæra. Straks etter det var det noe som jaget og skremte henne. Dessuten var det store flokker av folk både ute og inne, og de var alle kledde i kvite fotside kjoler med et rødt belte oppunder armene. Når man prøvde å skremme bort dem, gikk de bare noen skritt frem og ble så borte.

Bjørnøy (Gammelgård )

Gårdsnavnet kommer av dyrenavnet bjørn. Som på de fleste plasser ute i havgapet, har det bodd folk der fra tid til annen i mange, mange år. I 1522 nevnes Bjørnøy i ”Norsk Regnskap for Jordebøker”. I 1567 hadde gården 4 oppsittere. Som på de andre plassene så har det deretter bodd folk der stort sett hele tiden til fram mot våre dager. Man har bodd både på plassen som kalles for Bjørnøy og plassen med navnet Gammelgård på øyas nordside.

Som rorvær er stedet av yngre dato. Det var i året 1900 at Hans J. Nilsen, som i et par år hadde kjøpt fisk inne på Bjørnøygård sammen med Edvard K. Paulsen, oppførte de nødvendige hus for fiskekjøp og handel, samt noen rorbuer der ute.

Opprinnelig var båtkeila trang og meget utsatt for havsjøen. Bare 3-4 småbåter kunne ligge der samtidig. Men da de etter flere års strev og hamnearbeide fikk laget enn molo, ble forholdene såpass bra at 7-8 mindre dekksbåter kunne finne plass ved stram fortøyning.

På Bjørnøya var det ganske mange gårder. I år 1900 var det ca. 60 personer på Bjørn-øya. På plassen som heter Gammelgård var det 4 hus, og på plassen som kalles for Bjørnøya var det 2 hus. Det var fiskebruk, butikk og post på øya.

Ludvig Albert Jenberg Edvardsen, Løvdal, sønn av Edvard Einarsen, Bjørnøy, og hustru Lorentine Solem, tok i 1917 kystskippereksamen, og i 1921 eksamen med skipsførerklasse. Etter en tid ute i langfart, gikk han i land i Oslo. Ludvig ble gift med Marie Jensen, Myrnes. Gammelgården var fiskevær til ut på 1970-tallet.

Russerne

En gammel fortelling sier at det en gang kom noen russere roende til Bjørnøya i en skipsbåt, uten at noen visste kor skuta hen var. Folket på gården rømte bort, alle så nær som ei eldre dame som gav seg igjen, og som hadde gjemt seg bort noen plass. Røverne storma opp til husene og inn i same farta. Den eldre dama løp da til båten deres og spente i frå land. Hun tok årane fatt og kom seg langt bort på havet før russene anste det. Da for de ned til sjøen med rop og skrik og alskens geberder at hun skulle komme i land igjen. Da ikke dette nøtta, gjorde de seg blid i målet. Men du kan skjønne at ho lot seg ikke lokke. Ingen for til øya før det va gått så lang tid at fremmedfolket var både godt og vel sultet i hjel.

Portrett av Hedly Andreassen skrevet av Kjetil Pedersen

"Han Hedly er ofte å se for oss som bor i Ersfjordbotn. Han kommer ofte, enten gående eller om vinteren, sparkende. Enten så kommer han, eller så går han. For han liker besøk. Enten så har han besøk, eller så går han på besøk, og de fleste som har bodd ei stund i bygda, kjenner han Hedly. Han har mange kamerater iblant mannfolkan, for han er triveleg å prate med, og har alltid ei historie på lager etter som hva det er prat om. Og når høvet er rett, vanker det også en tår attpå, med fliring og godt humør. Også kvinnfolkene holder han seg inne med, for han er glad i kake. Når kjerringa, ho Arna, (dette ble skrevet for en tid siden, Arna er nå dessverre gått bort) er på sykehus for helsa si, har han ordna seg slik at han ikke er fri for søtsaker i huset . Han er utstudert sånn, og bestikker kjerringene i bygda med fisk. Når han er på landtur etter fiske, er det å ringe dem opp etter tur med mobiltelefonen. Så kan de sende mannfolkene ut på kaia hans med plastnett og bøtter. Sånn får han seg en prat også. Og kjerringene, de blir skyldig kaka. Slik bidrar han med mang en middag på bordene i Ersfjordbotn, og blir hjulpen sjøl, når det er noe man trenger hjelp til.

For slik blir det, når man har vokst opp med havet og naturen som levebrød, ferdselsåre, den som gir deg inntekt og muligheter, men som setter grenser. De har bodd og arbeidd i øyan i havgapet, han Hedly og ho Arna. Vokste opp og stiftet familie i lag i Gammelgården på Bjørnøya. Man skal hjelpes ad. Slik får du selv hjelp, når du treng det. Han Hedly er sønn av ho Jensine, fødd Olaisen, fra Grøtfjorden, og han Nikolai Andreassen fra Ersfjordbotn. Dei satte seg ned på Gammelgården, hvor de bodde i lag med tre andre husstander. Han Hedly ble født i 1923, midt i en søskenflokk på seks, hvorav fire vaks opp.

Samfunnet var bygd opp rundt fiskeriet. Der var fiskebruk på Gammelgården, og de hadde ei ku på hver gård. De fleste hadde sauer, også. Slik holdt de seg med melk og kjøtt, ull og skinn. Fiskebruket var det han Emil Nilsa som dreiv. Det var bygd opp av faren hans Emil, og basert på det rike laksefisket rundt Sessøya. Han Emil hadde også en sønn. Han Arne. Var på samme alder som Hedly, og de var som skjorta og ræva. Alltid i lag, ute og inne. Mest ute. På bergene, i vassdammene, ble det sjøsatt mang en hollebåt, etter mønster av de som var å se på hamna. Hvilken båt de skulle lage, ble bestemt etter hvilket emne de hadde. Et lite emne ble snart gjort om til en av sjarkene på hamna. Og fant de et større emne, ble det mer strevsomt. Da skulle det snekres ”skøyta”. Modellene var de større ”fremmedbåtan” som rodde der i sesongen. De med fem til åtte manns mannskap. Det kunne være ”Valine” til Aksel Hermansen eller ”Aktiv” til Johannes Kristiansen, begge fra Sessøya, eller ”Minerva” til Johannes Berg, eller ”Sjona” til Hagin Nilsen. De rodde der, for sjøl om Johannes Berg var flytta til Skogsfjorden, og Hagin Nilsen var flytta til Akkarvika, så rodde de helst på kjent hav.

De fikk ikke ha så mange år i lag, han Hedly og han Arne. Da Arne var tretten, fjorten år gammel, ble han funnet død. Hedly kan ikke huske å ha merka noen sykdom hos Arne før han døde, og de voksne prata heller ikke om det, i hvert fall ikke så ungene hørte på. For han Hedly var vennens død ikke noe han skjønte med det samme. Derfor så han etter vennen sin, om han ikke skulle komme snart, lenge etter han var død, og det tok lang tid før han Hedly skjønte at vennen ikke kom til å komme og leke med han mer.

Ettersom tida gikk, ble det mer og mer voksne ting å tenke på. Etter å ha rodd sjarkefiske med Hallstrøm Pedersen på ”Rival” i sju år, kjøpte han sin egen båt kontant i 1945. Det skulle vise seg å være en båt som trengte stell før den kunne brukes. ”Sjøliv” var en kombinasjon av mange særegenheter. Motoren var en ”Populær” – svensk, trur han Hedly. Men om motoren kanskje hadde sett sin første støypeskje i Sverige, så fikk den i hvert fall den siste olje i Gammelgården. Og undervegs hadde den blitt ombygd og satt i stand av en svært kreativ kar i byen. Anton Lockertsa hette han. Han hadde reparert motoren og satt inn nye sylinderforinger. Dem hadde han laget utav slike kloakkrør som de brukte i byen på den tida. Av støypejern, som han borra opp. Og så hadde han satt på en bolindertopp, for på den sto spissen beint i sylinderen. På den bolindertoppen hadde han så montert ei sabb-kula til å fyre på, når du skulle starte. Og starte gjorde han. Også kjølen viste seg å være råtten. Det ble å alliere seg med han Daniel på Synnøvjorda, for han Daniel var ikkje den som så det ulikt. Opp i fjæra, og av med kjølen. Det var ikke lett å skaffe trevirke til en kjøl, sånn på tampen av krigen. Å kjøpe kunne du glemme. Bare det som man kunne finne og ta vare på, var tilgjengelig. Han Hedly hadde tatt vare på noen gode rekstokker, og disse kom godt med. Det ble både ny kjøl og kjølbord på ”Sjøliv” før de sjøsatte skuta. Slik var de vant med å hjelpe seg med det de hadde, og bruke sine praktiske anlegg til å finne løsninger. ”Sjøliv” ble levebrød i tre-fire år, inntil han forliste på Sessøya en høstdag med nordavindskuling.

Det kan være vanskelig å forestille seg hvor lunefullt været kan være her ute, og hvor mye det kan ha å si. Det kan skifte på timen, og med ett bli omdannet fra et idyllisk paradis til et ugjennomtrengelig ragnarok. Det var ved en slik anledning Hedly forliste med ”Sjøliv”. Hedly skulle føre en kaiarbeider til Rekvika. Det var en søndag om høsten, og Hedly tok jobben som en søndagstur, mens han ventet på at middagen skulle koke. Han gikk om bord i bare treklomper, og kastet loss uten å ha hørt på værmeldinga på forhånd. Det gikk godt på turen til Rekvika, og han startet på hjemturen. Da han kom bort imot Nordnesbåen, smalt det løs en nordavindskuling, som sluppet ut av en sekk. Sikten forsvant, og bølgene begynte å bryte inn over båten. Han måtte lense slik at ikke motoren skulle begynne å skvette vann. Gjorde den det, ville den snart stoppe, og da bar det rett i berget med han. Det ble vanskelig å orientere seg, fordi han måtte holde båten unna været og lense samtidig. Ikke så han annet enn sny-kov og bølger heller, og da han så land igjen, var han rett ved Sessøylandet. Han så bare tangen som vifta som fingre på berget. Han forsto at han måtte komme seg i le for været og hvile seg. For å skimte landet i hagl-skuran, åpnet han styrhusruta for å stikke hodet ut. Hagla banka og slo i ansiktet, men han hadde ikke noe valg. Kom seg på den måten i le bak Skipsneset på Sessøya. Var flere ganger framom bygda, for at de skulle se han og komme til unnsetning.

Han Ditlev i Sessøya sa senere at han trodde han hadde skimta en skygge i kovet, men ingen kunne tro at det var noen ute i det været, og ikke så de mere, heller. Vinden og haglet lagde sånn støy at det var umulig å høre noen motordur ute. Etter flere forsøk og hvilepauser bak Skipsneset, kom båten borti noe i vannet. Han måtte holde seg helt innved land slik at han visste hvor han var, og ikke bevege seg ut i fjorden og sikkert forlis. Båten kom imot en stein, skar ut av kurs, og rett imot land. Ikke var det tid til å navigere eller plass til å manøvrere, heller. Båra som tok han, kastet han så langt inn på land at da båra dro ut igjen, var halve båten klar av vannet. Det var ingen tid å miste. Det var enda mulig å berge båten, om man var rask. Han tok dreggen i den ene handa, tauet i andre handa, og jumpa på land. Der var det om å gjøre å få satt fast båten, så ikke bølgene tok han og drog han ut igjen. Men fjæra var frosset, og han arbeidet lenge med å finne så pass feste at han kunne gå fra båten og prøve å nå fram til folk. Da han nådde folk, kjente de han ikke igjen, selv om de han nådde var gudforeldrene hans. Han var så banket av at haglet hadde banket han i ansiktet, mens han hadde stått med ansiktet ut igjennom rorhusvinduet, at han var umulig å kjenne igjen. Etter å ha fått fortalt hva som hadde hendt, ble de med han ut i kovet igjen. Med seg hadde de et stubbryterspill. Det brukte de til å dra båten mer opp, slik at de kunne berge han og få han satt i stand senere.

Dette var enden på det som starta som ein fin søndagstur i godværet. I godt vær bruker man et par timer hver vei med en slik sjark som ”Sjøliv”. Selv vante folk kan bli overrasket når han ”smeill” der ute. Det er slik at man ikke kan tro det før man har opplevd det. I niogførti ble det nyinnkjøp. Da ble ”Sjansen” sjøsatt, en femogtyve fots båt fra Hemnesberget. Den ble et godt levebrød resten av tida som Hedly bodde på Gammelgården.

I nabogården bodde det ei veikja, som hette Arna. Hun er minst tredje generasjon av sin familie som bodde på Bjørnøya. Det blei sagt at bestefaren hennes Arna, han Fredrik, kom roende til Gammelgården fra Myrnes på ei spissa, og med et trekk-spill i skotten. Ho Arna er datter til han Alfred og ho Konstanse på Bjørnøya. Arna og Hedly slo seg i hop, og gifta seg i 1950.

I –51 ble han Jan født, og de hadde da fått seg eget rom hos faren til ho Arna – han Alfred, som da hadde vært enkemann i mange år. De bodde der til de bygde og flytta til Ersfjordbotn i 1963. Selv om meninga var at han skulle fiske og levere hos han Ivan i Ersfjordbotn, slo han til, og takket ja til arbeid i Statens Havnevesen, da en anledning bød seg. Han arbeidet med sleping der i 11-12 år. Arbeidet foregikk over hele Nord-Norge, og ho Arna tok seg da arbeid i byen, på SAS. Der ble ho i 20 år, og ho og gutten bodde i byen mens Hedly var på jobb.

Ho Arna er nå gått bort, men han Hedly bor fortsatt i huset sitt i Ersfjordbotn. Han er ofte å se om bord i båten sin, ho ”Trulte”, hvis han ikke er på besøk hos sine mange kjente. Han er også ofte på treff i Hillesøyforeninga, der han treffer kjenninger fra andre bygder. Bygder som var nære da de bodde på Bjørnøya, så der er det mye å prate om.

Om bord på ho ”Trulte”, tar han seg gjerne turer til Gammelgården igjen. Til kjente farvann, hvor han gjerne kan være alene i flere dager hvis været holder seg. Der kan han oppsøke sine kjente meder, hvor han har vært med på å dra båten full tre ganger på samme dag. Oppsøke steder hvor tiden ligger og venter på han. Men også steder hvor alt avhenger av han selv. Hvor han kjenner naturen og kjenner seg rik. Etter et par dager om bord, settes kursen innover. I rommet er det rikdom, og i hodet er det rikdom. Han Hedly deler gjerne av overskuddet han har fått, og når han runder Skamtinden, har han dekning på mobiltelefonen….. "

Hersøy

Navnet kommer nok av et personnavn, f. eks. Herjulf, Hergils el Herdis. Gårdsnavnet er første gang nevnt i regnskapene i 1521. Da var det 2 oppsittere, Mogens Amundsen og Per Helsing. Senere har det bodd folk her, fra og til, helt fram til 1953. Gamle sagn forteller at det skal ha bodd mye folk på Hersøy under den tiden da de store fiskeriene pågikk utafor Senja/Kvaløya. Stedet skal ha hatt 15 bebodde gammer. Etter 1590 kom så fisken bort og de fleste flyttet da fra Hersøy.

Hersøy består av snaue og lave fjellknauser med en ubetydelig mengde dyrkbar jord. Derfor var man veldig avhengig av et bra fiske om man bodde der. I 1911 startet J. Solbjør fra Tromsø fiskeforretning på Hersøy. Det må vel nærmest karakteriseres som et eksperiment. Tiltaket skjedde nok nærmest under forutsetning av at det mye drøftede prosjekt, en molo fra Bjørnøya og fram i Hersøysundet, skulle bli virkelighet. Nevnte sund skulle derved kunne bli en storhamn av rang, så enkelte andre vær kunne unngås eller i det minste få liten betydning. Tiltaket i Hersøy hjalp dog ikke noe til med hamneplanenes realisering. Det ville nok kunne blitt en hamn av dimensjoner veldige nok til å stå seg mot havet, men myndighetene fant million-eksperimentet utilrådelig. Dessuten ble det bare flere og flere motoriserte båter, og for dem var det ikke så farlig å gå inn till Ersfjordbotn, Kattfjorden el Sommarøy. Etter et par års drift, sluttet Solbjør sitt strev der ute .

Håja

Navnet Håja betyr "den høge øy". Det er det nesten 500m loddrette fjellveggen som har gitt øya sitt navn. På mange steder er dette et vanlig øynavn. Bare i øst på øya er det noe flatland sentrert om en bukt som gir en ganske god hamn. Håja er 6-7 km. i omkrets. Her har det bodd folk langt tillbake i tid, ja, lenge før skriftlige kilder beretter om det. Mye tyder på at øya har vært et sentralt sted på kysten fra 11-1200-tallet. Øya har sannsynligvis også vært en del av varslingssystemet, som besto av varder, vetter og bauner.

Et vedholdende sagn sier at det har vært kirkehus på Håja. Og det som holder sagnet vedlike, er et par plasser der som kalles "Kirkevollbergan" og "Kirkevollen. Påstanden om funne bein og hjørnesteiner, holder påstanden ved like. Her finnes en langstrakt steinsetning mellom bergene i retning nord-syd. Foruten disse ting har antikvar ved Tromsø museum, O. Nikolaisen, i sin tid fortalt, at engang i den førreformatoriske tid, var det en tvist mellom de overordnede ved Trondenes kirke og seks munker der. Striden endte med at disse forlot stedet og seilte nordover, gikk i land på Håja og bygde et kapell der. I denne forbindelse skulle årstallet 1200 være nevnt, men uten fast feste.

I 1521 nevnes Håja i regnskapsbøkene for første gang. Det var da mange navn som var nevnt, altså bodde det allerede da mange folk her ute, sannsynligvis rundt 20 personer. Det har så vekselvis bodd 3-4 familier her ute helt frem til i 1952 da øya ble fraflyttet for godt. Den siste romersk katolske erkebiskopen i Norge, Olaf Engelbrektsson, hadde i 1533 en utrorsavgift av hver mann som drev fiske fra denne øya. Det er vanskelig å si hva dette betyr, men det kan jo tenkes at Håja var underlagt bispestolen og altså var kirkegods. I Titus Bulches manntall for 1666 oppgis øya å tilhøre kongen.

Det var Hans J. Paulsen, Kattfjord, som startet fiskeforretning der omkring år 1896. I 1901 var det øyas eier, Martin Pedersen, som kjøpte forrettningen og fortsatte driften. Martin Pedersen hadde i disse årene litt småhandel, vesentlig for fiskerne som var stasjonert der. Det var 4-5 båtlag, mest fra Kattfjord, som hadde hatt deres årlige stasjon i Håja. Men det var ingen rorbuer der, så de hadde hus i stua til Martin og "ho Hanna i Håja". Håja er en plass som er veldig utsatt for vær og vind. I 1912 blåste uværet salteriet på sjøen, og eierne sluttet da med forretningen. De båtene som ennå hadde Håja som rorvær, forlot så stedet for godt. Kort tid deretter ble øya solgt til garver Eidisen og Frøslie, Tromsø, som begynte med avl av rødrev. Dyra ville ikke formere seg som forventet, tross at det var stasjonert en oppsynsmann for slektens trivsel. Øya ble så solgt til privat eiendom.

I den tida fiskeforretningen ble drevet i Håja hadde øya mer eller mindre fast anløp av lokalbåten. Martin Pedersen står oppført som ekspeditør i Håja fra 1896 til 1912. Gamle Martin flyttet på sine gamle dager inn til Solheim i Kattfjorden. Men om våren og sommaren skipet han mat og redskaper i småbåten. Han rodde så ut til sitt kjære Håja for å dorge etter seien og taretorsken så lenge han klarte å ro den lange vegen. Han døde i 1931, 94 år gammel.

I begynnelsen på 1930–tallet ble Håja kjøpt av Ludvik Jensen fra Meistervik. Hans kone Magdalene ble kalt ”ho Lena i Håja”. Man hadde ikke telefon på Håja så hvis noen ble syk, måtte man ro til Gammelgård for å bruke telefonen der. I Gammelgård hadde de også sjarker som de kunne hente hjelp med.

Under 2. verdenskrig var tyskerne ofte i land på øya for å se etter våpen og radioer. 9 april 1940 gikk det et stort snøskred på Håja. Skredet tok fjøset, men Ludvik klarte å måke frem noen av dyrene i live etter en utrolig innsats. Ikke rart han spyttet blod etterpå. Ludvik Jensen hadde ganske mange sauer, ca.70. En høst var 20-30 stk. av dem på beite på fjellet på vestsiden av øya. I fjellet ovenfor sauene hadde det i løpet av høsten bygget seg opp en isbakse av vann som har sivet ut av fjellet. Plutselig løsnet isen og sopte med seg alle sauene utfor stupet og rett ned i steinfjære flere hundre meter under. Alle sauene ble fullstendig knust. Ludvik Jensen og familien flyttet fra øya i 1952.

Et sagn forteller at Nils Kurach fra Kattfjorden, og hans sønn Lars, rodde til Håja for å sanke egg. På vestersida av Håja varp lomvie, alker og annen sjøfugl. Det var et yrende fuglefjell. Sønnen sklei utfor å slo seg i hjel i det bratte fjellet. Nils tok sønnen i båten og forbante fuglefjellet med gand (trolldom). Så forteller folkesagnet videre at fra den dag rømte all fugl fra Håjanipa og slo seg ned i Krykkjekollen innerst på øya. Det sies at det er 31 mann som gjennom tidene har falt utfor og slått seg i hjel under eggsankinga.

Russerne

En gang på den tiden da russerne for på herjinger her omkring, kom de til Håja. Det var på sommeren. Når folkene på øya så skuten, samlet de alt de i farta kunne få med seg og rømte til ei berghule som er på yttersida av øya. Da røverne fant tomme hus, forlot de det som var på gården, og begynte å ro rundt øya, men de kunne ikke se liv. Da rodde de rundt en gang til, men uten noe resultat.

De som var i hula hadde passet på båten og mente at de ikke ville komme mer. Derfor gjorde de opp varme for de hadde små barn med. Men det utrolige hendte. Russerne kom en tredje gang rundt øya og fikk se røyken. De rodde i land, drepte nesten alle og røvde alt som fantes.

Russene el. karelene, kom opprinnelig fra Karelen ved Finskebukta, men med tiden trakk de nordover og bosatte seg ved Kvitsjøen, som ble utgangspunktet for herjetoktene etter norskekysten. Disse herjetoktene begynte i siste halvdel av 1200-tallet og frem til 1349, da det ble en brå stopp pga. svartedauen. Men ca. 1385 begynte det igjen og holdt frem till 1444, da det siste kjente toktet ble foretatt. Opprinnelsen til disse herjetoktene var et gammelt skattekrav, for de mente landet her nord tilhørte dem.

Røssholmen

Navnets gamle form var nok Rudsholm av rydning, eller Raudsholmr av mannsnavnet Raudr. Plassen ble første gang nevnt i inntektsregnskap for Bergens Kongsgård i 1521. Det er der nevnt mange personer som driver på Røssholmen da. I 1567 hadde Røssholmen 4 oppsittere. Deretter har det, liksom på de andre plassene på yttersia, bodd folk her ute stort sett hele tida fram mot våre dager.

Røssholmen var en av de største plassene på yttersia. Her var det høvlig å drive fiske. Liksom Håja, et eldgammel ”rorvær”. Mye av den gamle russehandelen foregikk sannsynligvis her ute. Når Hillesøypresten Johan Arnt Mejer forteller om trollskapen som huserte på stedet i 1730-årene, sies det også at mange fiskerfolk drev høstfiske der ute. Da så seinøtene kom i bruk, hadde mange "notabaser" sommerstasjon der. Fiskerne hadde sine rorgammer og buer her og der på holmene.

Omkring 1893 oppførte så firma J.A.Killengreen & Søn, Tromsø, fiskesalteri med tilbehør for landhandel, samt, noe senere, rorbuer for de fremmede fiskerne. Disse buene hadde ikke navn, men var nummerert. I alt var det stasjonert 12-15 båter. Det var ca. 50 inbyggere på Røssholmen i 1900. Ole Hansen, Rekvik, som en tid hadde hatt noe handel hjemme hos seg for ovennevnte firma, ble ansatt som bestyrer av forretningen på Røssholmen. Men fra 1903 var Ole Nilsen, Vangsvik, bestyrer til i 1906 eller -7, da Ludvik Skatvik overtok. Senere var Lorentzen, Brøstadbotn, bestyrer samt Sørensen, Kårvik i Tromsøysund. Seinere var Nik. Nilsen, Lauklines, bestyrer. Killengreen avviklet så i 1918-19, først ved en prøveauksjon uten approbasjon av høyeste bud, men siden ble forretningen kjøpt av Oskar Nilsen på stedet.

Ved Røssholmen er det godt fiskehav forholdsvis nært, og seilasen, hva leier angår, ganske god, når det er tale om seilbåter. I nesten alt rimelig vær kunne Arholmleia befares med stående seil i landvindsvær (ikke Arholmeleia ute ved Auvær). Var det grovt vær med havsjø, måtte dog Tverrleia brukes. Den var vrang for seilbåtene da den går i flukt med utfallsvinden. I motoralderen spiller jo dette liten rolle.

Omkring århundreskiftet var det 60 personer på Røssholmen, og det var 15-20 båter som drev vinterfiske fra plassen. Keila var imidlertid temmelig trang for båtene, og dertil var det svært variabelt med vannforsyningen. Dette siste ble det bedring i da den svenskfødte "gråsteinsmurer" Ole Johansson omkring 1902, bygde en brønn på stedet. Den hadde et rominnhold på omkring 65 hl, hvilket hjalp godt. Men båtantallet tok til, så det lyktes gjennom kommune og fylke å oppnå at staten i 1913 bygde en brønn med en kapasitet på 770 hl. Statens havnevesen bygde rundt 1930 en rausmolo ut til Vedskjæret. Det ble bygd god vei rundt hele været. På Røssholmen var det brygge i 3 etasjer, egnerbuer med plass til flere båtlag, bolighus med bakeri i kjelleren, trandamperi, fjøs, butikk, månedskarstua (hus til dem som hadde sesongarbeid på plassen) m.m.

Man hadde også en slags telefon her ute. Bjørnøya/Gammelgården – Røssholmen hadde en telefonlinje og hver abonnent sitt spesielle ringesignal. Lokalbåtanløp skjedde på signal. Lykta på Røssholmen var en parafinlykt og ble passet på av de som bodde der. Det bodde folk her helt frem til ca. 1960. Brygga ble brutt ned av stormen 3. januar 1975. Eilif Pedersen førte materialene til Ersfjordbotn der han bygde ei stor brygge.

Røssholmen kirke vet man ikke så mye om. Og tross at det ikke finnes en tomt eller tue, i hvilket navnet "kirke" forekommer, er dog tufta etter den påvist og synlig nok. Den ligger litt i skråningen av den i sin tid av havet dannede tverrbakke mellom keila og vika på nordsiden. På høyeste bakken er det dessuten en bemerkelsesverdig rundhaug. Når presten Johan Arnt Meyer kan fortelle om spøkerier han var med på å iaktta på stedet, må det ha vært i forbindelse med kirken der at han besøkte Røssholmen. Presten Gunnar Berg skriver et og annet om kapellet der, men dets byggetid er ikke klarlagt. Det har vært antatt at kirken ble nedlagt omkring samme tid som kirkene i Øyfjord, Baltestad (og Melvik), altså mellom årene 1712 og 1751. Til Røsholmen kirke kunne trolig folket fra Hersøy, Bjørnøy, Håja og Sessøy sogne.

Disse spøkeriene, som var fortalt av J.A. Meyer, var følgende:

”På Røssholmen bor det, i midten på 1700-tallet en enslig fisker hos hvilken det oppholder seg mye fiskerfolk fra oktober og fram mot jul. Her begynte for 3 år siden et spøkeri. Hver aften bankes det på veggene. Det høres ut som 2 kjepper. Men det sees ikke. Dog sees det merker på veggene av slagene. Dette fortsetter hele natten. Når folk har lagt seg, høres det ut som om døren går opp, og vindtrekket gjør at aske fra ilden sprees ut over gulvet. Jo mer folk synger og leser, dess sterkere bankes det på veggene. Sånn holder det på fra oktober til jul. Nå har det vart i 3 år. Fiskerne har forlatt stedet, men den enslige mannen bor der ennu, men han forbereder seg på og flytte hvis dette fortsetter”.

Russerne

En gang var røvarrussen på tur til Røssholmen. Da folk oppdaget båten ute i havet, skjønte de straks hva det var. Da flykta de til kirken med anger og ruelse for å få uløkka avverget. Da de var i kirken, røyk det opp til en voldsom landvindskuling som det ikke hadde vært i manns minne. Fartøyet kom lengre og lengre bort fra Røssholmen. Uværet varte i 2 døgn, og da det var over, var det ikke spor å se av russerne. Noen av mennene rodde da ut for å fiske. På et av skjærene ute ved Auvær fant de et plankestykke med en fremmed skrift. De viste det til presten og han fikk kyndige folk til å se på den. Det viste seg at det var russisk skrift på den. I skrifta var det lovet forbannelser, at dersom de kunne komme seg i land, skulle de ikke ha spart barn i mors liv."

Auvær

Namnet kommer av Au=øde, vær= tilhold for fiske. Langt ute i havet vest for Kvaløya, ligger som kjent Auvær med sine mange holmer og skjær. Mange skjær og fallrekker gir et krevende hav. Fra gammel tid og til 1880-årene, var stedet fast tilholdsted for småbåtfiskere som hadde sine rorgammer rundt omkring på de mange holmene. Stedet var en slags felleseiendom som hvem som helst kunne gjøre bruk av etter eget ønske.

I 1885 oppførte kjøpmann Fritz Dreyer en bryggesjå, en eller to rorbuer samt en stuebygning på den største av holmene, Storvær. Han lot også minere en båtstø med faste lunner og håndspill for oppsetting av båtene. Ute på Auvær hadde Dreyer litt handel også, egentlig bare snører, angler, tobakk og annet aktuelt. I 1902 leide så Dreyer ut bruket til Edv. K. Paulsen, Tulleng, som da i 3 år kjøpte fisk og dampet lever etter høve. Så pakket også Paulsen sammen og det ble stille der, bare med unntak av en og annen småbåt som søkte ly der ved behov. Husene og hjellemateriellet ble solgt. Det kan nevnes at i 1905 lot staten bygge en brønn på Storvær med en kapasitet på 250 hektoliter, til bruk ved uvær og haveri.

Spesiellt med dette øyriket er haverten (gråsel) og steinkobben (fjordsel). Skjærene rundt Auvær og Sør-Fugløya brukes av haverten, som kasteplass i november og i hårfellinga i mars. Da ligger store mengder av disse dyrene på skjærene. Auvær er også hekkeområde for storskarv og havsule. Auvær er vernet som naturreservat. Mellom 1. april og 31. juli er det forbudt å gå i land på øyene Store Runda og Matskjeret, og å ferdes nærmere enn 100 meter fra hekkekoloniene for storskarv der. Det finnes en rekke sagn og historier fra øya og her følger noen fortellinger som har gått fra generasjon til generasjon i mange år.

Auværtrollet

En høst, i begynnelsen på 1800-tallet, var det 4 menn fra Madsenga som overnattet på Auvær. De bodde i en primitiv hytte med jordgolv og et åpent ildsted i midten, "flua", og i taket var det et hull der røyken gikk ut. Rundt om ved veggene var det brisker man kunne sitte og ligge på. Høvedsmannen ( lederen ) for dette båtlaget, var en eldre, ærverdig kar med langt kvitt skjegg. Han hadde imidlertid en uvane, eller kanskje talefeil. Han begynte nemlig stundom setningene med te, te, te, spesielt når han blei sint eller oppkava.

En kveld hadde de som vanlig gått til ro på briskene for å sove etter en stri tørn på havet, og noen var kanskje allerede hamna i drømmeland. Da hendte det plutselig noe uventa. Det kom nemlig plutselig noen kraftige slag på døra. Det var ingen andre på Auvær i den tida, så karene skvatt til og var lys våkne med ett. Da støtta høvedsmannen seg opp på albuen og ropte. "Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn!" Men ingen kom inn, og det blei rolig ei stund. Men så banka det atter på døra, enda kraftigere enn første gangen. Høvedsmannen ropte igjen: "Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn!" Men ingen kom inn denne gangen heller, og nå blei det igjen stilt, lenge. Da det tredje gangen banka på døra, var det så kraftig at de var redde for at døra skulle gå av hengslene og ramle inn over gulvet. Da ropte høvedsmannen med skarp stemme som hadde en blanding av både frykt og sinne i seg: "Te, te, te, e du av Gud så kan du komme inn, og e du av gamlingen så kan du også komme inn!".

Da gikk døra opp med et brak, og en svær kar krøket seg inn gjennom åpninga. Han gikk med tunge skritt bortover golvet til "flua" der det brente et kraftig bål. Han stilte seg opp der og rista på seg likesom han fraus. I lyset fra bålet så karene at han var veldig høy, tjukk og kraftig med svart helskjegg. Han var kledd i skinnhyre og skinnsydvest og hadde lange lærstøvler, såkalte røyserter på beina. På hendene hadde han tykke lovotter. Det rant vann av han som om han nettopp var kommet opp fra havet. Han så truende på mennene med et merkelig brennende blikk, men han sa ikke noe. Når han pusta sto askefokket fra "flua" som et kov omkring han og bortover golvet. Denne uhyggelige fremtoningen virka svært skremmende på mennene, og angsten lamma dem nesten i begynnelsen.

Nå skal vi være klar over at dette var menn som vel vanligvis ikke var skvetne av seg. Det var barske fiskere som kanskje mer enn en gang hadde sett døden i hvitøyet i kamp mot uvær og bølger på åpent hav. Så det måtte i sannhet være en nifs skapning de fikk besøk av. Da de hadde betrakta denne karen ei lita stund, sa høvedsmannen til mannskapet sitt: "Te, te, te, guta, æ trur det begynner bli flo og vind, så vi må ned å se til båten!". Gutan lot seg ikke be to ganger. De sprang opp, røska til seg det mest nødvendige av klær, og med støvlene i nevene la de på sprang ned til støa der båten sto oppsatt. De fikk båten på havet i ei fart, hoppa om bord og begynte å ro alt det reimer og tøy kunne holde, bort fra Auvær.

Det fortelles at først da de nærma seg Røssholmjufta, kom Auværstrollet ut, og da skulle det virke som om han var svært sint, og han brølte som en okse. Videre fortelles det at få timer etter at folka kom heim til Madsenga, starta et alvorlig uvær, som varte i tre uker med kuling og storm. Dersom trollet ikke hadde skremt dem til å forlate Auvær, ville de nok ikke ha kommet seg derfra på hele den tida, og da kunne det ha vært fare for at de hadde svelta i hjel.

Folk før i tida trudde derfor at den mannen som kom på besøk var et gjenferd som kom med et varsel slik at folka skulle komme seg fra Auvær før uværet startet og på den måten berga livet.

Båten

Et båtmannskap forteller følgende historie :

”En sommer låg vi å drifta med båten uti Egga. Vi var 4 mann, nemlig Erling Eidem, Hagbart Kristiansen, Aksel Johansen og en til. En dag når vi hadde sett akkarline, gikk vi opp til Auvær utpå ettermiddagen. Vi gikk opp på Tuva, på Storvær altså. Det var en flott aprildag så vi la oss for å sole oss. Vi såg milevis utover havet. Plutselig fikk vi se en småbåt med 2 menn som låg med jukse uti Råsfallegga. Vi ble forfjamsa, for vi hadde jo alle mann sittet og sett utover havet og ingenting sett, og så plutselig var båten akkurat i leia der vi kom inn.

I flere timer satt vi og så på båten. Vi ble enige om å ta båten og fare ut å hilse på dem. Det var jo ikke langt ned til vika der båten vår lå. På et par minutter var motoren i gang og vi var på tur ut fra vika. Da vi kom ut av vika, var det ikke noe å se på hele havet. Vi for opp på rorhuset og oppi riggen og kunne se milevis, men det var ikke så mye som ei fjør å oppdage. 2 mann i en småbåt kunne ikke ha flytta seg så langt på den tiden det tok for oss å komme oss ut av vika. Kem kan så seie at dette var berre innbilling.

Etterpå viste det seg at akkurat der, kor vi såg de mystiske juksakaran, var det at de 2 sønnene hans Jens Kaspersa satte livet til kort tid før. Det var der de fant lineilen til gluntan ståanes, straks etter ulykka. Så får kver tru som dem vil”.

Banning

Så var det de 3 mennene som akkurat hadde beslutta å dra heim fra Auvær ettersom det var så dårlig med fisk. Plutselig så stod det en fremmed mann i døra og spurte om fisket. De sa som det var at det var dårlig. ”Hørt slik” sa mannen, ”vi dro vakkert med fisk i går”. En av karene spurte da om å få være med han ut. ”Ja”, svarte han, ”men dokker må være snar”. Borte var han. De 3 karene slengte i seg litt suppe og satte full fart etter han. Når de kom ut på havet var han allerede langt før dem. De måtte ro under seglet for å holde følge med han.

Etter en stund så de at fremmedkaren var fremme på plassen sin. Når de kom dit så de ikke noen til han. De begynte å jukse, og fikk fisk umiddelbart. De fikk masser av fisk. Snart var båten full å de begynte å ro mot land. Det var da en av karene, han ”Stubblars”, etter stygg uvane slengte ut et par stygge ord om den der hin mannen som visste av hvor det var fisk, og hadde tidd om det. Han hadde ikke fått sagt siste ord før det spratt all slags fisk rundt båten, spord i spord. De tømte båten sin inne i viken og for ut igjen for å ta for seg av havets overflod. Men hva skjer. Ikke en fisk å se og ikke noe å få på kroken. Bannskapen hadde ødelagt for dem.

Han Peder

Han Peder i Ersfjorden satte livet til utfor Auvær. En stund seinere fikk en fisker hodet hans i sitt garnbruk. Han grov det ned i den gjota (søkke) på Auvær der han, finneren, hadde rorbu. Om ikke lenge kom hodets eier og sa at de måtte flytte bua, for det var så urolig for han , eller hodet hans. Det kunne vel være dels vedhugging og dels stygt munnbruk som uroet ham. Etter en tid ble bua tatt vekk av en som kjøpte den, men en annen ble satt opp på samme stedet. Da kom mannen igjen og forlangte at huset skulle fjernes, men med den ting drøyde det visst igjen på plassen. Og det ryktes så smått om purr igjen.

Ho Bergitte

Det finnes mange gamle fortellinger fra yttersia og her kommer en til, fortalt av Hans B. Jensen:

"Denne er ikke fra Auvær men fra en annen liten avsides plass på yttersia. I et av husene der bodde det tre mennesker. Det var Bergitte, ei enke i sekstiåra, hennes sønn Peder og kona hans, Petrika. Det unge paret var nylig gift og hadde således ikke nådd å få noen smårollinger ennå. Dette var forholdsvis fattige folk som sleit og strevde hardt for å livberge seg, noe som jo var vanlig på den tida. De hadde ei ku og noen få sauer og geiter slik at de holdt seg med kjøtt, ull, ost, og melk fikk de fra kua i den tida på året da ho ikke ”sto borte” som det hette. Noe av foret til dyra fikk de fra en liten steinet jordlapp rundt husa, men en god del måtte de i fjellene for å hente.

Bergitte var ei frisk og kvikk kjerring som med iver og flid deltok i arbeidet både i fjøs og stue, og ho klaga sjelden over at det var noe som feilte henne. Sønnen Peder var fisker og rodde for det meste på feltene i nærheta av heimbygda sammen med en nabo. Bergitte var ofte den som sto tidligst opp om morgenen, men en høstdag skjedde det noe. En morgen da Petrika og Peder sto opp, var ikke Bergitte kommet ned i kjøkkenet enda. Tida gikk og de hørte ikke hennes kjente fottrinn i loftstrappa. Da sa Peder til kona si, ”Gå no du Petrika opp på loftet og se om det e nokka som feile ho mor. Det e jo ikke vanlig at ho ligg så lenge”. Ja, Petrika trippa opp loftstrappa på raske bein. Kort etter kom ho imidlertid i full fart ned trappa igjen og kom inn på kjøkkenet med store, oppspilte øyne og likblekt ansikt. – ”Peder”, sa ho med skjelvende og gråtkvalt stemme, ”æ tror mor di e dø. Æ ropte flere ganger til ho og rista i ho, men det kom ingen reaksjon”. ”Nei, ka i all verden fortell du”, ropte Peder sjokkert og skyndte seg opp på rommet til mora.

Ja, det stemte som Petrika hadde sagt. Mora lå som død i senga og reagerte verken på tilrop eller berøring. Peder la øret inntil ansiktet hennes, men han kunne ikke merke at ho pusta i det hele tatt. Som nevnt lå bygda avsides, så det var ikke mulig å få tak i noen doktor i full fart, det kunne i så fall ta både en og flere dager. Det fantes heller ikke telefon i bygda. Med tungt hjerte og sinn måtte Peder konstatere at mora hadde forlatt dem for godt, det var ikke noe å gjøre med det. Utpå ettermiddagen kom ei nabokone og stelte Bergitte, deretter sang de ei salme, og så bar de henne ut i ei bu og la ho på likstrå der.

Neste dag rodde Peder og hans kamerat tidlig ut for å trekke bruk. Heime i kjøkkenet prøvde Petrika å utføre noe nødvendig arbeid, men ho kom seg ikke til å gjøre noe særlig. Ho rusla stort sett bare i ring rundt på gulvet, eller satt og smågråt på en stol. Ho syntes naturlig nok det var forferdelig at svigermora var gått så hastig bort, de hadde vært så gode venner og arbeidet godt sammen.

Men så skjer det med ett noe dramatisk og uvirkelig. Mens Petrika sitter der med sine triste tanker, hører ho at det kommer en person inn i bislaget og stanser i gangen. Kort etter hører hun tydelig at svigermora roper. ”No må du ikke bli redd Petrika, det e berre mæ, ho Bergitte”. Da følte Petrika det som om veggene i rommet begynte å svive rundt, og da svigermora sto i døråpninga med likklærne på, kjente Petrika at hjertet begynte å slå uregelmessig. Ho følte det som om ho ville kveles og datt overende på golvet. Svigermora var imidlertid ikke død, men hadde våknet til liv igjen. Ho la Petrika bedre til rette på golvet og plasserte ei pute under hodet hennes. Deretter fuktet ho et håndkle i kaldt vann og strøk det forsiktig over ansiktet hennes. Kort etter slo Petrika øyan opp, men da ho så at den angivelig døde svigermora sto bøyd over henne, satte ho i et vilt skrik, og det var så vidt at ho ikke besvimte igjen. ”Petrika, no må du stakkar prøve å slappe av og ikke være redd”, sa Bergitte. ”Du skjønne at jeg har vel ikke vært skikkelig død, og derfor har jeg våkna tel liv igjen. Men no skal æ legge godt i ovnen og koke oss en god kjel kaffe. Det kan trenges, for det blei kaldt tel meg der ute i den kjølige bua”. Ja, som sagt så gjort. Bergitte kokte kaffe, men Petrika hadde vanskelig for å komme til hektene igjen etter sjokket så Bergitte måtte støtte henne bort til en benk så ho fikk legge seg der.

Ikke så lenge etter kom Peder fra sjøen. Da han kom inn i kjøkkenet, holdt han på å gå på rygg og ville ikke tro sine egne øyne da han fikk se at den som var antatt død holdt på å stelle med den levende. Etter at all forskrekkelsen hadde gitt seg, var gleden sjølsagt stor hos alle over at Bergitte var vendt tilbake til livet igjen. Faktum er at hun sannsynligvis bare hadde vært skinndød. Ho hadde heldigvis ikke fått noe men etter denne tildragelsen. Bergitte levde og var i god form i mange år etterpå inntil hun døde for godt i en høg alder, mett av dage."

PS.Skinndød er ifølge et leksikon bevisstløshet med sterk nedsettelse av legemsfunksjonene; hjerteslag og åndedrett lar seg vanskelig konstatere. Personen kan imidlertid vekkes til livet igjen. Tilstanden er meget sjelden.